Aslak

Å være helten i sitt eget eventyr - det er det fjelltoppen fordrer. Bestige og forsere, liste seg og lure - å møte veggen rett på. Hvordan det ene skrittet henger sammen med det neste, fjellet ragende over deg - og plutselig - står du der, roende på Vest-Europas høyeste fjell. Lite visste jeg at Mont Blanc befant seg i Chamonix, jeg kom hit for å klatre!

Men bak glansbildene - hva skjuler seg? Hvordan påvirker det å gondoloere opp på 3800moh, rett til en vakker tind (ikke Mont Blanc, der starter en fra 2400moh) opplevelsen av hva fjellet er og hva en møter?

Naturens styrke ligger, blant annet, i sin annerledeshet - og her i Disneylandet for voksne møter en mer og mer kun menneskelige aspekter. Det blir et ensidig fokus på presentasjon - spørsmålet er 'Hvor hardt klatret du?', 'Hvor lang tid brukte du?' istedenfor 'Hvordan opplevde du turen?' 'Hvordan 'snakket' den? -
Medmennesker blir 'noe-å-forsere' - krigende om rappelankere - og risikable passeringer i snøbakker hvor en utglidning resulterer i en litt tidlig død. For kanskje, uten helhetsopplevelsen av turen opp og ned, reduseres fjellet og mister sine større dimensjoner - og dermed også hva som anses som medmenneskelig atferd. Vi er tid, og tiden en bruker på noe er imperativ.

Et litt kaotisk innlegg - men altså;
Vi trenger ikke flere gondoler i Norge! De kan dra til Chamonix null stress