Instagram story viewer> @minaskriver> Posts

Marita M. Waterman

@minaskriver

2.2K

followers

1914

following

Amateur
From Latin; amator → lover:
“Someone who does it for the love of doing it.”
Storytelling/poetry ✍🏻
@minaskriverdikt 👈🏼
© Marita M. Waterman 🇳🇴

POSTS STORIES REELS

Hei, dette er meg 👋🏼

Jeg skriver om livet gjennom små fortellinger, dikt og betraktninger. Jeg skriver også på en bok som heter «Gutten I Tamarindtreet». Planen er at du kanskje skal lese den en vakker dag. Diktene mine finner du på @minaskriverdikt som er en side kun for dikt. Diktene og øvrige skriverier på @minaskriver Følg meg gjerne på begge 🙏🏼

Jeg elsker mennesker som heier på hverandre og følger hverandre på veien på hver sine måter.
Jeg ser det vakre i det uperfekte, og muligheter i det vanskelige. Jeg tror på kraften i healing, meditasjon og menneskets evne til å finne veien innover. Jeg deler mine erfaringer med skyggearbeid også, ikke som en fasit, men kanskje du finner noe for deg.
Om noe av det jeg deler vekker noe i deg, er jeg dypt takknemlig. For dere interesserte i HD er jeg en MG, All-in-one🌻 Jeg er også integrert i Reiki som metode 👐🏼 Er utdannet Barnehagelærer med interkulturelle studier på Hiof, ART-trainer (Aggresion replacement training) Diakonhjemmet Oslo, Krise,-og Katastrofestudiet på senter for kriseberedskap på UiB, Traume ABC og Cos-P, Buf.dir. ++ Jobbet både som leder i barnehage, Barnehagelærer i bhg. , vært miljøterapeut for kvinner og barnefaglig ansvarlig på krisesenter samt jobbet i botiltak for mindreårige flyktninger. Beredskapsmor ++ Allsidig og gøy CV. som for tiden bare er til pynt.

I godt voksen alder fikk jeg ME-diagnose mild grad, og det endret livet mitt. Når alt ytre faller bort, står man igjen med det mest grunnleggende: Å være menneske. Det er der jeg er nå , og det er derfra jeg skriver.

NB! Bildet ble tatt i et øyeblikk med latterkule på en strand i Karibien for 4 år siden av min mann. Livet er aldri perfekt, og ikke jeg heller. Men den dagen likte jeg meg selv skikkelig godt. 🫶🏼 by @minaskriver

De som elsker

I dypet av oss  gjenkjenner vi hverandre.
Vinternettene i blikket. Spor av fall i kroppen.
Noen har ligget der, i mørket, kjempet seg tilbake med bare seg selv.
Som Alice etter fallet, opp igjen, forandret.
De slipper ikke bare tau. De kommer ned. Stille. Setter seg ved siden av deg i bunnen.
Det er dine.
De som bærer sitt eget mørke og klarer å finne deg der nede uten å gå seg vill.

«Du kan ikke elske andre før du elsker deg selv,» hvisker de.

Marita M. Waterman by @minaskriver

Jeg flyr hjem

Hvem er jeg
blant alle heksene
som utfører magien sin
for skarer av soulsisters
og beundrende blikk?

Jeg tror
det ikke er plass til meg.
For jeg bøyer meg ikke.
Jeg danser ikke
for applaus

Jeg bærer magien
i meg,
i håndflatene,
i hjertet,
i sårene
og arrene

Så jeg tar sopelimen
og lar den føre meg
dit den vil.
De andre kan dra til Bloksberg

Jeg flyr hjem by @minaskriver

Nå tar jeg en råsjans og legger det i dine hender. Ikke helt da selvsagt, men du er viktig her fordi jeg har gått i fella og har lest meg blind på egne tekster🙈

Jeg må velge dikt til en samling som heter Lys og Lyrikk der 3 av mine dikt skal være med. Skal redigeres, finpusses og leveres allerede i kveld.

MEN jeg får ikke bestemt meg. Kan du hjelpe meg?

Så langt står det mellom

1. De som elsker
2. Aldri fortapt (så mye kjærlighet som ikke finner veien hjem)
3. Våger du?
4. Broen
5. En gåte
6. Modige

Ser du noe jeg ikke ser?
Hvem ville du ønsket å ha trykt opp?
Andre?

Ikke la tittelen Lys og Lyrikk lokke deg til å velge bare lyse dikt. Noen ganger er det mørket som gjør lyset synlig💡✨

Takk på forhånd,

Mina❤️ by @minaskriver

Har du forsøkt å skrive, men bare møtt din egen indre dommer? Ordene kommer, men de er nådeløse?

Den der nådeløsheten er snublefoten i hodet mitt.

Da handler det ikke nødvendigvis om mangel på ord, men mangel på mot, sa en klok person en gang. Jeg skjønner jo det.

«Ingen blir en god forfatter av å tenke sånn», sier fornuften.

«Men tenk på hva folk vil si», hvisker tvilen.

Og akkurat DER har jeg et valg å ta.

Mina ❤️ by @minaskriver

Velkommen til #poesispiralen2026 🌀

Poesispiralen er et fellesskap av instadiktere som deler poesi om et valgt tema én gang i måneden.

Tema for
november er: Allehelgensdag, vi minnes våre døde.

Jeg har jukset litt og finpusset et av mine eldre dikt i ny og engelsk drakt. Håper du liker det!

Følg gjerne poesispiralen2026

Medvirkende:

@etpsykehjem
@lameglevepoesi
@skribente
@ugressogblomster
@avin_rostami
@poetblunk
@poesikristin
@txc_poems
@gnistpoesi
@voksesmerte
@hjertebanksy
@min_tankeverden
@taarnfuglen
@momentsbyvte
@mariabilly.poesi
@livshjerte
@diktfruen
@inreviskningar
poesinerdinne
@torkleiven
@gurosmaleriogpoesi
@sanse_liv
@ord.entlig
@jan_egil_sponnich
@poesipappa
@hjertelignilsen
@sjelens_speil
@svikt.i.dikt
@diktogbilder
@lysetogskyggen
@henrikkewergeland
@.lacuna.
@poetidetstille
@kaffedikt
@de___der
@mine_bokstaver
@minaskriverdikt by @minaskriver

Et norsk haiku med stavelsesrytmen 5–7–5.

I tradisjonell japansk haiku finner vi kigo, et årstidsord som forankrer diktet i naturens syklus. Her er det «høstsol» i første linje.

Andre linje beskriver et konkret naturfenomen: rimet som glitrer på bakken.

I tredje linje letter en kråke. Her oppstår en kontrast mellom det stille landskapet og den plutselige bevegelsen. Et poetisk brudd, inspirert av det japanske kireji.

På japansk teller man mora, korte lydmessige tidsenheter, i stedet for stavelser slik vi gjør på norsk. De er ikke direkte sammenlignbare, men det er utrolig fascinerende å forsøke å mestre den tradisjonelle 5–7–5-formen med norske stavelser.

Jeg elsker den japanske enkelheten. At så få ord kan romme så mye.

Og i tillegg er det skikkelig god hjernetrim! 👌🏼

Prøv da vel! ❤️

#haiku #kigo #natur #kireji #japanskpoesi by @minaskriver

My last post gave someone a little Mamma Mia! vibe. So, in true Meryl Streep style, I decided the show must go on! 😄💃

This one’s especially for you, @densvartesvana

Mina Streep ❤️ by @minaskriver

A Love Story. Written Down, So Never Forgotten. About shame, betrayal, and never-ending love.

Back then, we had no idea what life had in store for us. Turns out, neither of us bothered to read the terms and conditions. And being two Geminis, I suppose we’re still learning to live and living to learn as we go.

When I look at these pictures, I see more than two people growing older. I see the young woman I once was, missing him terribly, never knowing he was waiting for me to say, “I’m all yours. Come and get me, stupid!”

And I wonder how two people could miss each other so much without ever putting it into words.
Apparently, suffering in silence was our preferred method of communication. Not exactly our finest skill. 😜

So we went on with our lives. Almost three years together, followed by 27 years apart.

We can’t get those years back, and perhaps we weren’t meant to. We both lived lives that mattered, even if they didn’t include each other. And that is not up for debate.

But there’s something quite extraordinary about looking into those same eyes after all that time and realising that, despite everything that has changed, something between us never really went away.

That feeling. That spark… Oh man!!

Finding each other again was the easy part. What came next was something neither of us had prepared for.

Love was still there. So were all the things we didn’t know about each other. A whole life shared with other people. The shame. The betrayal. The truths we weren’t ready to face. It was heaven and hell all at once. As if the universe had decided to play one last trick on us, everything came crashing down.

It was a fucking train crash at high speed. There were a lot of injuries, but everyone survived. Some wounds healed. Others never will.
And that’s the thing about surviving. It doesn’t mean you get to walk away unharmed.
We carry the consequences with us. We always will.

But somehow, we’re still here.

It’s already been seven years.
Seven years of making new memories. Some wonderful, some difficult, and plenty somewhere in between. That’s life, isn’t it?

Older, wiser? Debatable. Still us? Absolutely.

Mina ❤️ by @minaskriver

Kjør debatt 🔦

Det er ingen tvil om at jeg tror på det alternative.

Men etter å ha sett Profeten fra Bærum har jeg bare følt meg helt nummen. Jeg har hatt lyst til å krype under en stein med hele meg.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det.

Først satt jeg og tenkte:

«Ja vel, dette er helt greit. Og det. Og det. Og til og med DET.»

Voksne folk gjør sin frivillige greie, og det er helt ok. Jeg dømmer ikke.

Så plutselig:

«NEI, NEI OG NEI!! Hva fader skjer her?»

Jeg følte meg så skuffa.

Dommedag. Skytevåpen. Sopp til barn. Penger som rådende maktfaktor.

Og oppi alt dette ble Gud dratt inn som rådgiver?

Dette er jeg svært bekymret for.

Å ønske å forandre et system, utfordre etablerte sannheter og tenke annerledes er selvfølgelig helt greit.

Men kom igjen, da!

Dette var noe helt annet.

Jeg ble flau. Skuffa. Og fullstendig satt ut.

Jeg «teamer» meg verken med den ene eller den andre.

Bortsett fra barna.

De uvitende barna som er fullstendig prisgitt de voksnes valg, overbevisninger og handlinger.

Dem vil jeg alltid stille meg på lag med.

Men se det selv. Føl det. Og kjør debatt.

For dette må vi faktisk snakke om.

Mina ❤️ by @minaskriver

Månedens utfordring i poesispiralen denne gang ble til en liten mikronovelle på 50 ord. Håper du likte den❤️

Velkommen til #poesispiralen2026 🌀

Poesispiralen er et fellesskap av instadiktere som deler poesi om et valgt tema én gang i måneden.

Tema for oktober er: Refleks

Følg gjerne #poesispiralen2026

Medvirkende:

@etpsykehjem
@lameglevepoesi
@skribente
@ugressogblomster
@avin_rostami
@poetblunk
@poesikristin
@txc_poems
@gnistpoesi
@voksesmerte
@hjertebanksy
@min_tankeverden
@taarnfuglen
@momentsbyvte
@mariabilly.poesi
@livshjerte
@diktfruen
@kaffedikt
@rett.frahjertet
poesinerdinne
@torkleiven
@gurosmaleriogpoesi
@sanse_liv
@ord.entlig
@jan_egil_sponnich
@poesipappa
@hjertelignilsen
@sjelens_speil
@svikt.i.dikt
@diktogbilder
@lysetogskyggen
@henrikkewergeland
@.lacuna.
@poetidetstille
@de___der
@mine_bokstaver
@minaskriverdikt by @minaskriver

En liten refleksjon fra fru fuglekikker 🍂

Hvis du ser på hjernen som en kjempestor muskel, vet du at den trenger trening for å bli sterk. Hjernen er ikke bokstavelig talt en muskel, men den kan utvikle seg gjennom erfaring, læring og gjentakelse.

Det er ikke mulig å tvinge frem positive tanker, men hva med å prøve å gi tankene noe nytt å vokse i?

Jeg har selv blitt fru fuglekikker den senere tiden. Det var ikke engang noe jeg hadde tid til å tenke på som et alternativ tidligere.

Nå står jeg der, da, på senhøsten og gjennom vinteren, med kaffekoppen hver morgen. Jeg titter ut kjøkkenvinduet på den fine bjørka mi rett utenfor, og på fuglene som elsker den og fuglemateren jeg har hengt opp der.

Jeg savner dem faktisk litt når våren kommer.

Det er et par av dem som tar turen innom lenge etter at de andre har forsvunnet. Jeg innbiller meg at de liker den lille, rare brilledama i kjøkkenvinduet, og kanskje liker de selskapet mitt like mye.

Hvem vet?

Som en godt voksen skolert og til dels klok dame (ja, det må jeg få lov til å si), som selv har hjulpet kvinner gjennom samtaler og nærværstrening, vet jeg at dette, min gode leser, er mindfulness på sitt beste og enkleste vis.

Så vær så god.

Prøv da vel.

Mina ❤️ by @minaskriver