Instagram story viewer> @paula.cgc> Posts

♡︎ Pᴀᴜʟᴀ Cᴇʟᴇsᴛᴇ Gᴜɪsᴀᴅᴏ Cᴀsᴛʀᴏ

@paula.cgc

1.4K

followers

880

following

♡︎ 𝚋 𝚘 𝚑 𝚎 𝚖 ♡︎
⚕ 𝑆𝑝𝑎𝑖𝑛 | 𝑁𝑜𝑟𝑤𝑎𝑦

POSTS STORIES REELS

Jeg lever for eksekveringen.
Jeg lever for alkemien.
Jeg lever for å bli besjelt.
Jeg lever for å infundere.
Jeg lever for å internalisere.
Jeg lever for å generere og konseptualisere.
Jeg lever. Bohem. by @paula.cgc

Min siste dag i Oslo føltes ikke som en avslutning, den føltes som en oppvåkning. Som om byen, i det stille, nektet å gi slipp på meg før den hadde vist meg sitt innerste. Det som ikke kan sees med det første. I løpet av de dagene jeg var der, åpnet Oslo seg for meg. Og jeg kan nå si at Oslo er ikke bare en by. Oslo er kunst.

Kunst er ikke bare noe vi ser, det er noe vi bærer. Det er summen av alt vi har kjent på, alt vi har mistet, alt vi har håpet på. Det er historier som hviskes mellom grafitti veggen, følelser og minner som lever i gatene. Kunst er øyeblikk som noen har våget å dele, selv når det kostet. Og det er nettopp det som gjør det så uendelig sterkt, at noen tør å gi form til det som egentlig ikke lar seg forklare.

Kunst er ikke begrenset til lerret, toner eller bevegelser. Den finnes i mennesker. I blikk. I måten noen går gjennom verden på. I stillheten mellom ord. I kaoset i et sinn. I roen i et annet. Alle skaper noe. Hele tiden. Og enten vi vet det eller ikke, setter vi spor, vi blir en del av uttrykket, en del av helheten. En del av kunsten som lever i en by.

Det traff meg å se hvor vakkert det er å se hva andre skaper. Ikke for å sammenligne. Ikke for å føle seg mindre eller større. Men for å kjenne på forbindelsen. På alt som finnes. Alle perspektivene. Alle følelsene som eksisterer parallelt. Og i det øyeblikket skjedde det noe i meg. Jeg så ikke bare byen. Jeg så gjennom den. Oslo sluttet å være et sted jeg hadde vært. Den ble et speil jeg ikke kunne se bort fra. Et rom som speilet historier, fortellinger og opplevelser. Alt det andre hadde skapt, alt de hadde etterlatt seg, det så jeg.

Stilen din, musikksmaken din, tanken dine, det inspirerer andre. Du lager kunst og andre blir inspirert. Det er vakkert å se det. Oslo… du rørte noe i meg. Takk. For den natten lærte du meg noe jeg ikke kommer til å glemme: alle lager kunst i en by. Takk Oslo, vi sees igjen.

s/o: Arina som hjelpte meg med outfit-ideas. by @paula.cgc

Paradoxer. Alt jeg trodde var sant, begynner å bøye seg. Jeg ser dem i måten mennesker smiler mens de bærer på sorg, i hvordan vi søker nærhet, men samtidig frykter å bli sett. Livet selv er bygget på motsetninger, at det vi lengter etter mest, ofte er det som skremmer oss mest.

I en verden full av gråe farger har jeg begynt å legge merke til hvor lett det er å bli en del av det samme monotone bildet. Dagene flyter sammen, som om tiden mister kantene sine. Alt blir litt dempet, litt mindre intenst, som om noen har skrudd ned kontrasten på hele tilværelsen. Folk går forbi hverandre uten å egentlig se, snakker uten å egentlig lytte. Det er trygt, kanskje, men også tomt. Og midt i dette merker jeg et stille opprør i meg selv.

For hvordan kan jeg akseptere at dette er nok? Hvordan kan jeg bare gli med, når noe i meg roper etter mer, mer farge, mer mening, mer liv? Det er her paradokset igjen viser seg: Jeg er en del av denne grå verdenen, men samtidig nekter jeg å bli helt oppslukt av den. Jeg har begynt å tenke at kanskje lyset ikke er noe man finner, men noe man velger å være. Ikke et blendende, perfekt lys som fjerner alle skygger, men et lite, sta lys som nekter å slukkes. Et lys som finnes i de små handlingene, et ekte smil, et blikk som varer litt lenger enn nødvendig, et øyeblikk av ærlighet i en ellers overfladisk samtale. Kanskje det er der forandringen starter, ikke i store revolusjoner, men i de stille valgene vi tar hver dag.

Det føles nesten ironisk: Jo mer jeg legger merke til mørket og det grå, jo sterkere blir ønsket om å være noe annet. Kanskje det er nettopp derfor paradoksene følger meg, ikke for å forvirre, men for å vise meg hvor jeg står. For hvordan kan jeg vite hva lys er, uten å ha sett mørket? Og kanskje er det akkurat der svaret ligger. Ikke i å flykte fra det grå, men i å eksistere i det uten å bli det. Å bære med seg en gnist som ikke nødvendigvis forandrer hele verden, men som forandrer måten man beveger seg gjennom den på. Jeg tror ikke lenger at jeg må vente på at verden skal bli lysere. Det er min oppgave å være en motvekt, en stille påminnelse om at det finnes noe mer enn det monotone. by @paula.cgc

Ufravikelig oppmerksomhet for kunsten, forent med en dyp devosjon for mine nærmeste. Måtte disse verdiene trosse tidens tann. Ad multos annos. 🥂 by @paula.cgc

Bare ei kvinne med gnistrende vitalitet.
Hun har en intellektuell vitalitet.
Jeg har en ildhu for å gå videre. by @paula.cgc

kognitiv absorpsjon.
13.08.24 —> 22.10.26 by @paula.cgc

sulten, sikter, skyter, skårer mål.
mine foreldre sin legacy. by @paula.cgc

Før erindret jeg. Nå prospekterer jeg.
Fremsynthet. Lederstjerne. Prospekt. Effektuere. by @paula.cgc

litt i Bergen, mye i Oslo, litt på Bømlo og minimalt i Lillehammer, men dere får postkort <3 Jeg tilegner meg avantgardistiske ferdigheter. by @paula.cgc

Jeg er en faunaentusiast.
Å ha en dyrevenn er en pretiøs gave. by @paula.cgc

Iriserende liv.
Nyanserikt blikk. by @paula.cgc

Det eneste som er redigert her er livet mitt
jeg smiler mer, jeg danser mer. Livsbejaende overfor alt jeg har, og alt som er i vente. by @paula.cgc